Hvis du leser en del av de mest omtalte romanene fra de siste fem årene, vil du oppdage et mønster. Setningene er korte. Avsnittene er ofte korte også. Fortelleren snakker i jeg-form, men er ikke nødvendigvis helten — heller en som tenker mens hun går.
Det er en stil som har fått et navn: autofiksjon. Eller bare "samtidsroman" på norsk. Det er ikke en sjanger i streng forstand, men en holdning til hva en roman kan være.
Det er noen ting den gjør konsekvent. Den setter tvil høyere enn handling — fortelleren er sjelden sikker på noe, og romanen handler om hva slags resonnementer hun gjør seg når hun ikke er sikker. Den er ofte selvbiografisk, eller late som om den er det. Den tar tiden den trenger på små observasjoner: en kopp kaffe som blir kald, en samtale som ikke kommer i gang.
Mange leser det som intellektuell selvopptatthet. Det fins kanskje sant i det. Men det er også et svar på en bestemt tid — en tid der vi har for mye informasjon og for lite forståelse. Romanen prøver ikke lenger å forklare verden i bred forstand. Den prøver bare å være nøyaktig om en enkelt person, i håp om at det er nok.
Du kan like det eller ikke. Men du kan ikke ignorere det. Det er stilen som dominerer den seriøse, ikke-sjangerbaserte norske og europeiske litteraturen akkurat nå. Hvis du har følt at romaner har blitt mer "stille" de siste årene, er det dette du legger merke til.
Det er en ting til. Den er enklere å lese enn den ofte ser ut. Korte setninger er lettere å lese enn lange. Selv om innholdet er kontemplativt, er teksten ganske vennlig.