Da første bind av "Min kamp" kom ut i 2009, lurte mange anmeldere på om dette i det hele tatt var en roman. Karl Ove Knausgård skrev om barndommen sin, om faren som drakk seg i hjel, om kjøkkenbordet, om vaskemaskinen som gikk. Det skjedde knapt noe. Likevel kunne man ikke legge boka fra seg.
Det er to ting som bærer Knausgård. Det første er en bestemt type ærlighet — han skriver om sin egen flauhet, sine egne nederlag, sine egne små tanker, uten å pynte på dem. Det andre er en oppmerksomhet for det banale: hvordan en termos lukter når den har stått åpen, hvordan barn ser ut når de spiser knekkebrød.
Det er ikke "spennende" i tradisjonell forstand. Det er nesten det motsatte: en bevisst nedbygging av spenning til fordel for tilstedeværelse. Du leser ikke for å få vite hva som skjer videre. Du leser fordi du allerede er der, midt i livet hans, og det er rart hvor lite du vil ut.
Dette er Knausgårds stille politikk: insisteringen på at vanlige liv også fortjener å bli skrevet ned. Ikke fordi de er originale, men nettopp fordi de ikke er det. Han skriver det vi alle har kjent, men ikke trodd det var verdt å nevne.
Det er ikke for alle. Mange gir opp etter to hundre sider. Men hvis du holder ut, vil du oppdage at lesingen forandrer noe ved oppmerksomheten din. Du begynner å legge merke til ting du før gikk forbi. Du begynner kanskje til og med å bli flau på Knausgårds vegne — og deretter litt mindre flau på dine egne.
Det er ikke det dårligste en bok kan gjøre med deg.