Noen ganger forteller romaner mer om et samfunn enn rapportene gjør. Disse fem norske bøkene fra de siste årene tegner samtiden vår — boligprisene, klimaangsten, fraflyttingen, det å være ung og kanskje litt fortapt — uten å være "om" noen av delene.
Vigdis Hjorth, "Arv og miljø". Den setter familieretten og minnet i samtale. Du tror du leser om en arvekonflikt, og så viser det seg at du leser om hvordan vi forteller livshistoriene våre — og hvordan de blir bestridt.
Maja Lunde, "Bienes historie". Tre tidsplan, ett tema: hva som skjer når naturen forsvinner under hendene våre. Den klimaangsten som ble en sjanger i Norge — Lunde var tidlig.
Roy Jacobsen, "De usynlige". En øy i Nord-Norge, en familie, et liv som forsvinner. Boken er fra 2013, men den er mer relevant nå, med fraflyttingen og kysten som tømmes, enn den var da.
Mona Høvring, "Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født". Korte setninger, store følelser, en kvinne i femtiårene som drar på cruise med søsteren sin. Det høres ut som ingenting og er alt.
Jan Grue, "Jeg lever et liv som ligner deres". Et essay som leses som en roman. Om å være rullestolbruker, akademiker og far. Om hva det "vanlige" livet er, og hvem som blir invitert inn i det.
Fem bøker, fem ulike måter å skrive på, fem ulike Norge. Ingen av dem leveres som "forklaringer". De er bare nøyaktige.