Å lese sakte

Det er noe rart med hvordan vi snakker om lesing. "Hvor mange bøker har du lest i år?" Som om det var en konkurranse. Som om en hundrebok-leser per definisjon er en bedre leser enn en tibok-leser.

Det er ikke nødvendigvis sånn.

Det fins en type lesing som handler om å pløye gjennom — du tar lydboka, du lar deg dra med, du krysser av. Den er fin, ingenting galt med det. Men det fins en annen type lesing også, en saktere variant, der du leser en setning to ganger fordi den fortjener det, der du legger fra deg boka og tenker noen minutter før du fortsetter, der du noen ganger gir opp midtveis og kommer tilbake et halvt år senere.

Den sakte lesingen er undervurdert. Den lar boka feste seg. Den lar deg legge merke til hva forfatteren gjør med stilen, ikke bare hva som skjer i historien. Den gjør at en bok som tar tre uker å lese, sitter i deg lengre enn en bok du svelget på en helg.

Det fins en grunn til at "Madame Bovary" tok Flaubert fem år å skrive. Det fins ingen grunn til at vi skal lese den på fire dager.

Det betyr ikke at hver bok må leses sakte. Krim leses kjapt; det er en del av formen. Men noen bøker, de som er skrevet for å feste seg, har godt av tempoet du gir dem.

Den enkleste måten å begynne på er å lese 20 minutter i sengen, og når du skjønner at du har lest en setning to ganger uten å oppfatte den, legge fra deg boka i stedet for å presse på. Boka venter. Det er det den er best til.